Gustav og Tove Down Under: The Great Ocean Road

Siste helgen Thomas og Heidi var her hadde vi bestemt oss for å kjøre The Great Ocean Road, eller kystveien som forbinder Adelaide med Melbourne. Tove blei hjemme med ungene. Veien skulle visst være et fantastisk skue, hvilket det til en viss grad var (slikt er jo neste alltid overdrevet). Vi kjørte fra Adelaide fredag morgen i en leiebil vi skulle levere på Melbourne flyplass søndag kveld. Den første etappen er en slags transportetappe som tar en til starten på GOR som er ca på grensen mellom South Australia og Victoria. Allikevel er det en del spennende å se på veien siden den går langs “The Coorong Conservation Park” som er en smal, brakk og grunn innsjø som strekker seg mangfoldige mil langs kysten. The Coorong er et perfekt habitat for vadefugler og ender og skal visst være et supert sted for fugletitting. Vi stoppet litt under veis og så blant annet en flokk med fugler med tusenvis av individer.

Etter å ha kjørt forbi The Coorong vendte vi nesa inn i landet og havna i Coonawarra, et område kjent for produksjon av meget god vin, spesielt Cabernet Sauvignon. Vi stoppet og smakte vin hos tre produsenter; Balnaves, Wynns og Majella. Alle var bra, men Majella tok kaka. Siden vi var de siste på smaking fikk vi med oss de åpnede flaskene til kveldens middag. Super service! Vi fant oss etter hvert overnatting på den lille plassen Nelson (180 innbyggere). Vi bodde på Alchemy B&B som var en OK opplevelse. Middag spiste vi på den lokale puben hvor så og si halve befolkningen var til stede.

Dagen etter gikk vi en liten tur på stranda før vi putra videre. Det første stoppestedet var et fyr jeg har glemt navnet på (kan ikke faa med seg alt...he he). Videre stoppet vi på en plass som het “Yellow Rock” hvor det befant seg, nettop, en svær gul stein nedi fjæra. I fjæresteinen lå det noen gigantiske tangklaer (med individer som hadde stilk så tjukk som en arm). Slik tang har jeg aldri sett maken til. Videre kjorte vi gjennom Port Fairie, en koselig liten by på veien. Der luncha vi ved sjøen på en steinstrand av svart lavastein. Underholdning besto av fire surfere som trakterte bølgene med stor autoritet. Moro!

Losji for natta fant vi i Port Campbell, men før middag og sengetid dro vi for å se “The Twelve Apostles” forsvinne i solnedgangen. “The Twelve Apostles” er, eller var, tolv steinkolosser/søyler som står på rekke og rad uti havet langs klippene. Søylene er dannet av at havet har tæret/erodert forskjellige på klippene avhengig av eroderbarheten i grunnen og dermed skilt ut slike søyler. Etter hvert kolapser de fullstending, hvilket fem av de tolv allerede har gjort (det er altså bare sju igjen). Det er en fascinerende turistifisert plass med parkeringsplass med rom til sikkert 500 biler og et utall busser. Heldigvis er det god plass til å kikke på naturfenomenet. Vi kom som sagt i solnedgagen hvilket viste seg å være en liten strategisk bommert – pga utsiktsplatformens plassering ser man kun pilarene som siluetter i solnedgangen (og ikke malt av solnedgangens magiske lys). Det hadde nok vært kulere å sett dem i soloppgangen. Allikevel var det rimelig spektakulært. En morsom bonus var at ca 1000 pingviner som bor paa stranda ved pilarene kom hjem for å hvile ca 15 min etter solnedgangen (en daglig begivenhet). Det var langt ned til stranda (kanskje 80 m rett ned) men vi så allikevel store flokker av pingviner stotre seg fra vannkanten til hulene i fjellsiden. Godt fornøyd kjørte vi tilbake til Port Campbell og spiste en god middag før senga ropte.

Dagen etter kjørte vi videre langs den flotte kysten til Melbourne. Paa veien stoppet vi ved Loch Ard, en omfattende klippeformasjon med blowholes, strand og buer. I Melbourne skiltes våre veier. Jeg fløy hjem til Adelaide mens Thomas og Heidi fløy hjem til Norge. Tusen takk for et hyggelig besøk!