Sydney!

På veien hjem fra Coffs Harbour stoppet vi tre dager i Sydney. Vi bodde i en leilighet rett ved Sydney Bridge, og oppdaget etterhvert at vi også hadde utsikt til Operahuset! I Sydney hadde vi ikke bil, og det var deilig å leve billøst noen dager. Ungene syntes det var spennende å ta tog, ferge og monorail (tog som gikk på en skinne i lufta over gatene), og de overlevde å sitte i vogna imens vi gikk.

Utsikten fra vinduet vårt. Legg merke til Operahuset som speiles i nabobygget!

Søndag: Vi ankom Sydney ved sekstiden på kvelden, og da var det bare å finne leiligheten, og komme seg på plass. Ungene la seg greit, og rett etter det fikk vi voksne kveldens opplevelse: Plutselig kom det 3 brannmenn på døra! Det viste seg at i den sterke vinden som var i byen denne kvelden, så hadde noen biter av beslaget på bygningen løsnet og falt ned i gaten under oss, noe Gustav faktisk hadde hørt tidligere på kvelden. Gaten ble stengt av, og brannmennene skulle nå undersøke om det var flere løse deler. Disse delene var da rett under ett av vinduene våre, i 15. etasje. Så vi hadde underholdning i en times tid, og fikk oss en prat med en av gutta om hvordan det var å være brannmann i en storby. De fant noen løse deler, men de satt såpass fast at de ikke klarte å løsne dem. De vurderte en stund å bruke stigebil, men den høyeste stigebilen de hadde var 37 meter, og det var ikke langt nok.

Brannmennene sjekker bygget - Tove koser seg med vin

Mandag: Etter først ha tatt en kjapp titt på Operahuset, tok vi fergen over til Manley Beach. Der møtte vi Oliver, Heidi og Nina, som bor i Sydney for tiden. Oliver er en basketvenn av Gustav, og de er så godt som naboer hjemme i Ås. De tok oss med til Shelly Beach, en barnevennlig strand hvor vi koste oss en god stund. Siden det var fridag i Australia denne dagen på grunn av Australia Day 26. januar, var det veldig mange folk ute på stranda. Litt mer folksomt enn i Adelaide, kan man si!

Helt alene foran Operahuset

Lunsj med Heidi, Oliver og Nina

Da vi kom hjem, fant undertegnede ut at hun hadde vært ute uten solkrem i ansiktet hele dagen. Heldigvis har jeg godt grunnlag, men fikk høre en del vitser som omhandlet rødhet de neste dagene...

Tirsdag: Dagen tilbrakte vi på Darling Harbour, en liten gåtur fra der vi bodde. Først dro vi på Sydney akvarium, som var en opplevelse for store og små. Mikkel var mest opptatt av å få se haien i den undersjøiske tunnelen, men stoppet opp på veien for å se pingviner, sjøhester, Nemo-fisker, åler, seler og utrolig mange andre flotte sjødyr. Høydepunktet var likevel å komme under haiene, som levde sammen med enorme skilpadder, blant annet.

Mikkel, Vilde og Gustav ser på pingviner og fisker

Under havet! Legg merke til den store skilpadden

Etter akvariumet og lunsj, sov ungene litt imens vi gikk rundt på havna. Vi endte opp med en øl i skyggen etterhvert, som seg hør og bør på en storbyferie. Da ungene våknet, gikk turen til Powerhouse Museum. Dette kan sammelignes med Teknisk museum i Norge, og hadde aktivteter for barn, spesielt i Mikkel sin aldersgruppe. Så imens Vilde og Tove gikk og så på Dianas personlige eiendeler, fikk Mikkel bygge hus! Turen ble ikke så lang, for vi var alle slitne, men en liten tur på lekeplassen utenfor bygget fikk vi også tatt oss.

Mikkel leker i et molekyl

Onsdag: Etter å ha pakket oss ut av leiligheten, tok vi turen til Sydney Tower. Her fikk vi først en gjennomgang av hele Australia ved hjelp av hologrammer, før undertegnede fikk ta turen videre til en opplevelsesrik tur gjennom Australia. Dessverre var ungene for små for denne turen, men de løp rundt utenfor og hadde det gøy i stedet for. Så gikk turen til topps! Her var det enda mer morsomt å løpe rundt, og det var en fantastisk utsikt.

Sydney Tower

Etter nok en god lunsj, sov ungene litt, og vi gikk rundt i gatene og tok inn Sydney-tilværelsen. Vi lo litt av alle "blåskjortene" som stresset rundt, og var glad for at vi ikke bor i en så stor by, med så mange innbyggere. På ettermiddagen var det bare å ta flyet hjem til hverdagen igjen.

Sydney-oppholdet var intenst og slitsomt, og det var fire slitne mennesker som kom hjem til Adelaide onsdag kveld. Men i dag, på torsdag, har kreftene kommet tilbake, og vi gleder oss til neste reise!

Blogget av Tove

Coffs Harbour

(WARNiNG! Kan bli kjedelig lesing! Noe sladder! Inneholder skriverier om bryllup!)Da jeg og Bjørge studerte i New Zealand vårsemesteret 1999 ble vi kjent med et par New Zealendere (Nick og Tim) som introduserte oss til NZ kultur og som vi hadde det mye moro sammen med. Da oppholdet i NZ var over var ingen av oss spesielt flinke til å opprettholde kontakten. Flere år senere dukker Nick opp i England – med dame (Debbie). De skulle jobbe der ett år og kom til og med å besøkte Bjørge, Cecilie, Tove og meg under oppholdet. Det ble med andre ord pustet liv i vennskapet igjen. Da året i England var omme flyttet Nick og Debbie tilbake til Sydney og fant ut at de skulle gifte seg. Bryllupet skulle først være på New Zealand, men ble etter hvert flyttet til Australia (Coffs Harour, 6 timers kjøring nord for Sydney) da Debbie var blitt gravid og ikke klar for å reise for langt. Tilfeldigvis var datoen for bryllupet satt i januar 2008 da vi faktisk befant oss i Australia. Da invitasjonen kom i posten kunne vi selvsagt ikke si nei. Flybilletter og hotell ble sporenstreks bestilt. Siden vi måtte fly via Sydney fant vi ut at vi likesågodt kunne ta noen dager ferie der for å sjekke ut byen med brua og operahuset (se blogginnlegg lenger opp). Bryllupet ble holdt på Aanuka Beach Resort i Coffs Harbour, hvilket er et ganske lyxit spa hotell med svømmebassenger og boblebad overalt. Dette fikk vi og ungene mye glede av under oppholdet! Under selve bryllupet ble hadde vi fikset barnevakt til ungene gjennom hotellet. En hyggelig dame passa ungene fra kl tre til midnatt mens jeg og Tove hadde det gøy paa bryllupsfest! Barnepasset gikk som smurt for de som lurer på det – ikke noen kriser, bare greie unger og fornøyd barnepasser (puhh!). Bryllupsseremonien skulle egentlig vært under åpen himmel, men regn satt en stopper for det. Seremonien var litt anderelede enn det vi er vant med hjemmefra, uten at jeg skal gå i mer detalj om det. Brudeparet leste blant annet opp sine løfter i britisk/amerikans stil. Veldig flott var det! Etter vielsen var det middag (treretters), kakeskjæring, brudevals og fest. i motsetning til de fleste bryllupene jeg har vært i var det få som fikk ordet - kun korte taler fra brudens og brudgommens far, forlovere og brudgom (skulle gjerne ha hørt litt mer gode historier om Nick for de er det MANGE av – dessverre ble forloveren, Tim, for preget av alvoret til å gi på med historier om nakeloeping og alternativ golf fra gamledager....). En litt original vri (vanlig i Australia) på middagen var at det ble servert to forskjellige retter til annenhver person ved bordet man satt. Dersom man var mer hyppen på nabeons enn sin egen måtte man prøve å overtale han/hun til å bytte. Man kunne deretter velge om man ville ha rødvin, hvitvin, øl eller musserende vin til retten man fikk. Servitørene svinset rundt hele tiden og serverte deg akkurat det du ville ha. Det hele fungerte faktisk meget bra. Festen ble avsluttet litt etter midnatt, hvilket passet oss bra (måtte jo tross alt opp ved seks-sju tiden neste morgen). Resten av tiden på Aanuka Beach koste vi oss med bading og god mat. Mikkel ble helt hekta på å svømme med armringer. Vilde ble også ganske tøff etter hvert og frydet seg over å bli kasta høyt opp i lufta for så å plaske ned i vannet. Totalt var vi tre døgn på hotellet. Digg med ferie igjen!



I kapellet.


Nick og Debbie nygift.


Til bords (lite bryllup - ca 50 gjester).


Tim, forlover til Nick.


Naa foelger en haug med badebilder!















Blogget av Gustav

Oppdateringer på Tasmania-turen

Vi har nå oppdatert hele Tasmaniaturen, for de som har lyst til å lese om den.

Vi vil gjerne takke Sidsel for at hun spanderte det meste av turen på oss! Og ikke minst var du et hyggelig reisefølge :-)

Tove og Gustav

Tasmania

Noen dager inn i det nye året dro vi på en ukes ferie til Tasmania. Vi hadde i utgangspunktet vurdert å feriere i Perth traktene, men pga den ekstreme varmen som ofte slår til på denne tiden av året valgte vi Tasmania. Tasmania er en stor øy som ligger sør for Melbourne. Den søndre delen av Tasmania ligger omtrent på samme breddegrad som Christchurch i New Zealand i øst. Nærmeste nabo i vest er Argentina laaaangt unna. Tasmania ligger altså adskillig nærmere Antarktis enn "fastlandet", hvilket også preger vær, vind og sjøtemperatur. Øya er kanskje mest kjent for sin frodige regnskog, det gode ørretfiske, supre kald-klima vin, værbitte kystlinje, velbevarte dyreliv og funksjonen som fengsel for de værste kriminelle som ble shippa fra Storbritannia. Vi planla derfor ferien ut fra å se både regnskog, fjell, kyst, dyreliv og historiske severdigheter fra "convict tiden". På en uke oppholdt vi oss tre netter på vestkysten (Strahan) og fire netter sør på østkysten nær Tasman Peninsula (på et lite sted som het Bream Creek ved Marion Bay) hvor vi hadde mye å utforske.


Solnedgang i Franklin Gordon Wild Rivers National Park på vei til Strahan

Blogget av Gustav

Strahan

Første stopp på turen var Strahan (uttales Stråån), en liten kyst"by" på vestkysten. Vi hadde leid et lite hus i tre døgn, men var for det meste ute for å se og oppleve stedet.

Tidligere var Strahan et travelt sted, blant annet ble mineraler fraktet med tog fra Queestown lenger inne i landet. Denne turen går det fortsatt an å ta, men vi foretrakk å se på at toget dro sin vei, siden 3 timer i en liten togkupé kan være litt lenge for barna. En annen ting vi droppet var en båttur rundt i området, denne på nesten 6 timer, selv om vi gjerne skulle besøk Sarah Island, hvor det var et fengsel i gamle dager.
Vi fikk likevel nok å gjøre: Henty Dunes, Ocean Beach, Hogart Falls og småturer rundt i byen. Lekeplassen der vi leide var også meget populær, spesielt trampolinen!

Blogget av Tove

Hogarth Falls

En av de flotte opplevelsene paa vestkysten er aa gaa tur i de frodige regnskogene. Som i Norge regner det mye paa vestkysten p.g.a. den herskende vindretningen er vestlig, samt at det er en god del fjell som tvinger de tunge skyene til aa slippe deler av sin balast for aa klare aa stige over hoyedene. Vi fant etter hvert ut at det gikk en fin tur inn i regnskogen like ved der vi bodde. Turen gikk fra Peoples Park til et lite fossefall ved navnet Hogarth Falls. Det gikk rykter om at man til tider kunne se Platypus plaske rundt i elva/bekken langs stien saa vi krysset fingrene og traska i vei. Platypusen uteble dessverre og fossen var heller ikke imponerende. Allikevel var det en fin tur hvor vi saa hvor tett og frodig regnskogen i Tasmania er. Samtidig sto det en del nyttig informasjon om vegetasjonen langs ruta hvilket gledet muttern stort! Ungene hadde det mest moro med aa loepe saa fort de kunne paa den ujevne stien. Det resulterte selvsagt knall og fall og oppskrubbede knaer.







Blogget av Gustav

Henty Dunes

En ettermiddag i Strahan tok vi en ti-minutters kjøretur til Henty Dunes. Dette er et stort område som består av sanddyner, noen over 30 meter høye!

Og da gjorde vi noe vi aldri har gjort før: Vi akte på sand! Vi hadde leid med oss et par akebrett, og ungene syntes det var fantastisk morsomt. Men sannheten er den at vi kom oss nesten ikke fremover, selv om det var bratte bakker. Noen få turer fikk vi oss, og ikke minst skikkelig trim når vi kavet oss opp bakkene.

Vi så noen som prøvde seg på sandboard, og det så ut til å fungere bedre. Det gikk skikkelig fort nedover, og så veldig morsomt ut.

Blogget av Tove

Marion Bay

Etter aa ha oppholdt oss tre doegn paa vestkysten reiste vi via Hobart til oestkysten, naermere bestemt et bittelite sted som heter Bream Creek med flott utsikt over Marion Bay og Maria island (nordover). Vi hadde ikke saa store forventninger til stedet vi skulle bo (Beachbreaks Marion Bay) siden det hadde vaert sparsomlig med bilder og tekst i reklamen om stedet. Da vi ankom viste det seg at vi skulle bo i et lite nytt sommerhus med panoramautsikt over Marion Bay (se bilde). Utleier var moebelsnekker, hvilet preget huset. Alt moeblement var hjemmelagd i lokale tresort og fremsto meget delikat! En av tresortene som er helt spesiell for Tasmania (og MEGET ettertraktet i moebelindustrien) heter Huon Pine. Dette treet kan bli flere tusen aar gammelt og er naturlig impregnert av forbindelsen metyl eugenol, hvilket ogsaa gir tresorten en herlig lukt. Selve huset var arkitekttegnet med rom uten doerer, hvilket ikke fungerte saa bra naar ungene skulle sove. Det gikk seg allikevel til etter hvert. Naboeiendommen var beplantet med vinranker for produksjon av druer til vinprodusenten Bream Creek som rangeres som en av de bedre produsentene paa Tasmania. Under vaart opphold paa oestkysten utforsket vi foerst og fremst den Tasmanske halvoeya (Tasman Peninsula) som hadde mer enn nok aa by paa av severdigheter (f.eks. naturformasjonene Tessalated Rocks, Devils Kitchen, Tasman Arch og Blowhole).


Utsikt utover Marion Bay fra terrassen. Bream Creek vinyard til venstre i bildet.


Muttern tar bilde av Tove og ungene paa stranda nedenfor huset.

Blogget av Gustav

Port Arthur

Helt sør på halvøya Tasman Peninsula ligger Port Arthur, Tasmanias største "turistattraksjon".

Kort fortalt er Port Arthur et gammelt fengsel, hvor de som fikk sin andre dom i Australia, ble sendt. Disse fangene ble brukt til å bygge opp hele fengselet, som etterhvert ble en egen landsby. Her bodde det opptil 1100 fanger, samt militære og sivile som passet på dem. Med disse fulgte det også koner og barn, så det var skole, flotte hager og selskaper side om side med fangene.


Port Arthur var et fantastisk sted. Mange av bygningene var borte, eller i ruiner, men det var ikke vanskelig å se for seg hvordan det var der på 1800-tallet. Området er såpass stort at inngangsbilletten gjaldt for to dager! Vi startet "oppholdet" vårt med en båttur, hvor vi fikk sett "Island of the dead", hvor alle som bodde i Port Arthur ble begravet, og "Point Puer", øya der guttefengselet lå.

Etter båtturen sovna etterhvert begge ungene(!), så vi fikk med oss en guidet tur på området. Vi fikk se flotte hager, kirker, gamle hus, sykehus etc., og hørt mange historier. Etter at ungene våknet fikk vi sett litt mer på egenhånd, før turen gikk tilbake til Marion Bay.



Blogget av Tove

Høy sjø og spenning

Den nest siste dagen paa Tasmania var det klart for turens store ekspedisjon. Jeg, muttern og Mikkel hadde bestilt baattur langs den flotte kysten av den Tasmanske halvoeya. Vi var garantert aa se dyreliv – seler, delfiner og mange arter sjoefugler. Tove og Vilde bestemte seg for aa dra i Tasmanian Devil Park i steden da Tove ikke er spesielt sjoesterk og Vilde er litt for liten til aa nyte en tur paa havet for foerst og fremst aa se paa klippeformasjoner. Sjoen hadde vaert litt urolig den siste uka, hvilket vi snart skulle finne ut at det fremdeles var. Vi var alle meget spente da vi dro avgaarde for aa komme i gang med turen. Spesielt Mikkel hadde mange sommerfugler i magen. Baaten var ikke stor. Den rommet ca 30 mennesker og var drevet av tre 250 hk motorer. Den foerste timen av turen var preget av stille hav, besoek av mange spennende sjoehuler, inspeksjon av besynderlige klippeformasjoner, samt observasjon av skarvkolonier og en stor selkoloni som var utrolig akrobatisk i vannet (til alles, og spesielt Mikkels, begeistring!). Da vi runda spissen av halvoeya (mellom fastlandet og Tasman island) ble vi moett av doenninger paa to til tre meter (det var nesten vindstille)! Skal si at turen tok en vel spennende vending for oss landkrabber. Personlig synes jeg det var veldig goey. Mikkel synes det var morsomt i begynnelsen da det kilte skikkelig i magen, men etter hvert ble det litt skummelt og han fant ut at det var bedre aa sovne i fanget til muttern enn aa holde seg fast i boelgene (forresten, muttern er meget sjoesterk og koste deg stort i boelgene). Mange var nok lettere bekymret naar boelgene taarnet lang over taket paa baaten. Dessverre synes delfinene at slikt vaer er kjipt og holdt seg derfor ute av syne (de har sett delfinflokker paa opp til 300 paa turene sine!). Selv om det ble mye opp og ned fikk vi et godt bilde av den dramatiske kystlinjen som ble bombadert av tunge boelger saa spruten sto. Moro var det, men vi var enige om at vi gjerne kunne sett mer dyreliv paa turen (vi saa forresten albatrosser som svevde over boelgetoppene – utrolig grasioese med sitt vanvittige vingespenn). Mikkel var ogsaa fornoeyd, foerst og fremst etter aa ha sett den energiske selkolonien.


Det kiler i magen!


Boelgene hamrer mot klippene. Dette gir ogsaa et lite inntrykk av stoerrelsen pa boelgene.


Selkolonien i full vigoer.


En av de meste kjente klippeformasjonene - totempelen.

Blogget av Gustav

Tasmanian Devil Conservation Park

Tasmania har et enda(!) mer spesielt dyreliv enn resten av Australia. Dette kommer blant annet av at da Australia og Tasmania ble splittet i to for mange hundre millioner år siden, endte Tasmania uten noen særlig rovdyr. I Australia har man dingoene, og etter hvert revene som ble innført.

(bilde hentet fra Wikipedia)

Tasmania har den Tasmanske djevelen. Den kan kort oppsummeres som et lite dyr på rundt 10 kg., lavt hofteparti, oppstående ører og skarpe tenner. Litt som en djevel, egentlig. Dessuten har den et temmelig aggresivt gemytt, hører dårlig, ser dårlig, er ikke så smart, og løper heller ikke så fort. Dyrene overlever derfor som åtselsetere, og ofte spiser de dyr som har blitt overkjørt langs veien. Siden det kan gå lenge mellom hvert måltid, kan de spise opptil halvparten av sin egen vekt!


Den Tasmanske djevelen er nå i fare for å bli utryddet på grunn av en smittsom krefttype som smittes gjennom kontakt/bitt. Kreften setter seg i munnen/rundt snuten, og oppstår av et virus. I løpet av de siste 10-15 årene har halvparten av djevel-bestanden dødd, så nå er det ca. 80 000 igjen av disse spesielle dyrene.

Den dagen resten av gjengen dro ut på sjøen, bestemte Vilde og undertegnede seg for å besøke "Tasmanian Devil Conservation Park". Her lærte Tove masse om djevlene, og vi fikk sett mange av dem! Parkens hovedmål er å avle frem sykdomsfrie dyr, slik at bestanden ikke dør ut. Dessverre hadde vi ikke med oss kamera, for det hadde Gustav lånt med seg ut på sjøen (uten å bruke det...). Men vi fikk være med på mating av djevlene, og i denne sammenheng lærte Vilde seg å hvese som dyrene, slik at de rundt oss faktisk trodde at det var en djevel bak dem!

Parken hadde også informasjon om den Tasmanske tigeren, som er utdødd (visstnok), men det rapporteres innimellom om at den har blitt sett på øya. Og vi fikk se en liten Eastern Quoll, som er veldig sky.

For å toppe besøket vårt fikk vi også se en oppvisning med alt fra papegøyer til hauker, som fløy så nærme at vi kjente vingene deres. En fantastisk opplevelse, alle dyrene hadde en spesiell historie å fortelle, enten en brukket vinge, at de var forlatt av foreldrene sine osv. Rundt i parken var det også flere fugler som var reddet på grunn av skader.

Jeg tviler ikke på at vi hadde en vel så fin tur som de andre! Ingen av oss ser ut til å bli lei av å se og lære om dyr.

Blogget av Tove