Høy sjø og spenning

Den nest siste dagen paa Tasmania var det klart for turens store ekspedisjon. Jeg, muttern og Mikkel hadde bestilt baattur langs den flotte kysten av den Tasmanske halvoeya. Vi var garantert aa se dyreliv – seler, delfiner og mange arter sjoefugler. Tove og Vilde bestemte seg for aa dra i Tasmanian Devil Park i steden da Tove ikke er spesielt sjoesterk og Vilde er litt for liten til aa nyte en tur paa havet for foerst og fremst aa se paa klippeformasjoner. Sjoen hadde vaert litt urolig den siste uka, hvilket vi snart skulle finne ut at det fremdeles var. Vi var alle meget spente da vi dro avgaarde for aa komme i gang med turen. Spesielt Mikkel hadde mange sommerfugler i magen. Baaten var ikke stor. Den rommet ca 30 mennesker og var drevet av tre 250 hk motorer. Den foerste timen av turen var preget av stille hav, besoek av mange spennende sjoehuler, inspeksjon av besynderlige klippeformasjoner, samt observasjon av skarvkolonier og en stor selkoloni som var utrolig akrobatisk i vannet (til alles, og spesielt Mikkels, begeistring!). Da vi runda spissen av halvoeya (mellom fastlandet og Tasman island) ble vi moett av doenninger paa to til tre meter (det var nesten vindstille)! Skal si at turen tok en vel spennende vending for oss landkrabber. Personlig synes jeg det var veldig goey. Mikkel synes det var morsomt i begynnelsen da det kilte skikkelig i magen, men etter hvert ble det litt skummelt og han fant ut at det var bedre aa sovne i fanget til muttern enn aa holde seg fast i boelgene (forresten, muttern er meget sjoesterk og koste deg stort i boelgene). Mange var nok lettere bekymret naar boelgene taarnet lang over taket paa baaten. Dessverre synes delfinene at slikt vaer er kjipt og holdt seg derfor ute av syne (de har sett delfinflokker paa opp til 300 paa turene sine!). Selv om det ble mye opp og ned fikk vi et godt bilde av den dramatiske kystlinjen som ble bombadert av tunge boelger saa spruten sto. Moro var det, men vi var enige om at vi gjerne kunne sett mer dyreliv paa turen (vi saa forresten albatrosser som svevde over boelgetoppene – utrolig grasioese med sitt vanvittige vingespenn). Mikkel var ogsaa fornoeyd, foerst og fremst etter aa ha sett den energiske selkolonien.


Det kiler i magen!


Boelgene hamrer mot klippene. Dette gir ogsaa et lite inntrykk av stoerrelsen pa boelgene.


Selkolonien i full vigoer.


En av de meste kjente klippeformasjonene - totempelen.

Blogget av Gustav